Den romantiske musikkperioden varte fra ca 1820 til 1900/1910.
1800 tallet var preget av ettervirkningene fra den franske revolusjonen, og ble senere påvirket av den industrielle revolusjonen. Begge disse var med på å forandre menneskene som levde på denne tida. For det første bidrog den franske revolusjonen med å åpne for et nytt syn på individet og dets muligheter. For det andre skapte den industrielle revolusjonen en større avstand til arbeide. Mennesker, og spesielt kunstnere, følte nå et sterkere behov for å ta vare på de menneskelige sidene ved tilværelsen, samtidig som den individuelle friheten åpnet seg mer og mer.
I denne perioden ble det et mål for kunstnere å sprenge grenser og utforske og utvide det ukjente. For en kunstner handlet det om å være nyskapende og unik. Tiden da kunstneren ble sett på som en leverandør av musikken var over, og han bestemte selv hvordan kunsten skulle være. Kunsten skulle uttrykke følelser og lidenskap basert på kunstnerens egen fantasi og sinnsstemninger. Lengsel ble derfor et sentralt nøkkelord for romantikken.
Stikkord for den romantiske kunsten er:
lengsel, drøm
det mystiske, det fantastiske og eventyrlige
nattstemninger
naturen - helst den ville og uberørte
det ubevisste i sinnet
middelalderen (det fjerne og dunkle)
det nasjonale
Musikken
Selve musikkstilen i romantikken er så varierende, og kan derfor ikke settes inn i bås. Det går allikevel an å trekke frem noen generelle kjennetegn:
Melodien: Melodikken skiller seg ikke veldig mye fra wienerklassisismen, men mange komponister i romantikken videreførte det wienerklassiske, gjerne ved å lage lange melodiske spenn. Eks. Beethovens skjebnesymfoni, 2. sats.
Komponistene frigjør seg også mer fra treklangsoppbygging av melodien, og bruker også mer kromatikk, ikke bare diatonikk.
Harmonien: Romantikere brukte modulasjon i mye større grad en wienerklassisistene gjorde. De tok også i bruk mindre vanlige akkorder og altererte akkorder, der en eller flere toner endres kromatisk. Harmonikken i romantikken var preget av farger og detaljer, noe som kan ha vært på grunn av ønsket om å få frem en bestemt stemning og følelse.
Kjente komponister
Franz Schubert ( 1797 - 1828) regnes som den første fullblods romantikeren i musikkhistorien. I likhet med Mozart, Haydn og Beethoven levde han i Wien, men han var langt mer beskjeden og turde så vidt å hilse på Beethoven. Tross hans storhet musikkhistorisk, var han lite anerkjent, og bare et fåtall av de større verkene hans ble framført. Schubert er først og fremst kjent som Lied-komponist, og en av hans kjente er Erlkönig.
Schubert - Erlkönig: http://www.youtube.com/watch?v=S9fHa6caCMc
Robert Schumann (1810 - 56) har mange likhetstrekk med Schubert, men til motsetning var han tysker og høyt ansett. Schumann skrev også mange Lieder og flere små ensatsige klaverstykker. Disse var det stort marked for på denne tiden, først og fremst fordi de var godt egnet til fremførelse i hjemmene til rikere borgere.
FrédéricChopin (1810 - 49) vokste opp i Paris, men var født og oppvokst i Polen. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polsk musikkhistorie. Chopin komponerte hovedsaklig for piano solo, der han la hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Et kjent stykke, er E-moll preludiene hans - lytteeksempel under. www.youtube.com/watch?v=HiwPzHJ-Pic
Programmusikk
I hele Europa sto spørsmålet blant komponister om hva ren instrumentalmusikk er i stand til å uttrykke. Spørsmål som "hvor presist musikk kan gjengi en følelse?", "kan musikk som ikke benytter tekst beskrive hva slags sorg og hva slags glede?" og "kan du beskrive en historie fra A til Å sånn at den som lytter kan følge og forstå handlingen?" preget siste del av 1800-tallet.
I programmusikk ønsker komponisten å skildre utenommusikalske fenomener, som f.eks. en tilstand, en handling eller en gjenstand. Verkene ble gjerne vedlagt en tekst om hva som var handlingen i stykket var og hva det skulle beskrive.
Hector Berlioz (1803 - 69) komponerte bl.a. programmusikk. Han var en typisk romantiker, med sans for dramatikk og skandale. I hans femsatsige symfoni Symphonie fantastique med undertittelen Episoder fra en kunstners liv, har han lagt inn mye av sitt eget liv.
Berlioz, Liszt, Wagner, R. Strauss
Programsymfoni
Berlioz - Symfoni Fantastique (1830)
"Episoder fra en kunstners liv"
"Idée Fixe" - fast ide -- Ledemotiv
Symfoniske dikt
Frans Liszt (1811 - 86)
Johan Svendsen
Jean Sibelius - Finlandia
Smetana - Moldau
R. Strauss - Also Sprach Zaratustra
Nasjonalromantikken
Nasjonalromantikken var en variant av romantikken og oppstod for det meste i Norden og øst-Europa, for eksempel Norge, Finland, Tsjekkia og Russland.
Nasjonalromantikken kom ikke like tydelig fram i de større landene som Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, England etc. først og fremst fordi disse landene allerede var store og hadde hatt sin storhetstid med flere store komponister. Ønsket var å kaste lys over og framheve en nasjonalfølelse. I Norge var det på tide å få fram det som var norsk. Samtidig som Asbjørnsen og Moe dro rundt og samlet folkeeventyr, dro komponister og musikere og samlet folkemusikk. Ludvig M. Lindemann (1812 - 1887) og Edvard Grieg (1843 - 1907) var blant disse.
Den romantiske musikkperioden varte fra ca 1820 til 1900/1910.
1800 tallet var preget av ettervirkningene fra den franske revolusjonen, og ble senere påvirket av den industrielle revolusjonen. Begge disse var med på å forandre menneskene som levde på denne tida. For det første bidrog den franske revolusjonen med å åpne for et nytt syn på individet og dets muligheter. For det andre skapte den industrielle revolusjonen en større avstand til arbeide. Mennesker, og spesielt kunstnere, følte nå et sterkere behov for å ta vare på de menneskelige sidene ved tilværelsen, samtidig som den individuelle friheten åpnet seg mer og mer.
I denne perioden ble det et mål for kunstnere å sprenge grenser og utforske og utvide det ukjente. For en kunstner handlet det om å være nyskapende og unik. Tiden da kunstneren ble sett på som en leverandør av musikken var over, og han bestemte selv hvordan kunsten skulle være. Kunsten skulle uttrykke følelser og lidenskap basert på kunstnerens egen fantasi og sinnsstemninger. Lengsel ble derfor et sentralt nøkkelord for romantikken.
Stikkord for den romantiske kunsten er:
Musikken
Selve musikkstilen i romantikken er så varierende, og kan derfor ikke settes inn i bås. Det går allikevel an å trekke frem noen generelle kjennetegn:
Melodien: Melodikken skiller seg ikke veldig mye fra wienerklassisismen, men mange komponister i romantikken videreførte det wienerklassiske, gjerne ved å lage lange melodiske spenn. Eks. Beethovens skjebnesymfoni, 2. sats.
Komponistene frigjør seg også mer fra treklangsoppbygging av melodien, og bruker også mer kromatikk, ikke bare diatonikk.
Harmonien: Romantikere brukte modulasjon i mye større grad en wienerklassisistene gjorde. De tok også i bruk mindre vanlige akkorder og altererte akkorder, der en eller flere toner endres kromatisk. Harmonikken i romantikken var preget av farger og detaljer, noe som kan ha vært på grunn av ønsket om å få frem en bestemt stemning og følelse.
Kjente komponister
Franz Schubert ( 1797 - 1828) regnes som den første fullblods romantikeren i musikkhistorien. I likhet med Mozart, Haydn og Beethoven levde han i Wien, men han var langt mer beskjeden og turde så vidt å hilse på Beethoven. Tross hans storhet musikkhistorisk, var han lite anerkjent, og bare et fåtall av de større verkene hans ble framført. Schubert er først og fremst kjent som Lied-komponist, og en av hans kjente er Erlkönig.
Schubert - Erlkönig:
http://www.youtube.com/watch?v=S9fHa6caCMc
Robert Schumann (1810 - 56) har mange likhetstrekk med Schubert, men til motsetning var han tysker og høyt ansett. Schumann skrev også mange Lieder og flere små ensatsige klaverstykker. Disse var det stort marked for på denne tiden, først og fremst fordi de var godt egnet til fremførelse i hjemmene til rikere borgere.
Frédéric Chopin (1810 - 49) vokste opp i Paris, men var født og oppvokst i Polen. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polsk musikkhistorie. Chopin komponerte hovedsaklig for piano solo, der han la hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Et kjent stykke, er E-moll preludiene hans - lytteeksempel under.
www.youtube.com/watch?v=HiwPzHJ-Pic
Programmusikk
I hele Europa sto spørsmålet blant komponister om hva ren instrumentalmusikk er i stand til å uttrykke. Spørsmål som "hvor presist musikk kan gjengi en følelse?", "kan musikk som ikke benytter tekst beskrive hva slags sorg og hva slags glede?" og "kan du beskrive en historie fra A til Å sånn at den som lytter kan følge og forstå handlingen?" preget siste del av 1800-tallet.
I programmusikk ønsker komponisten å skildre utenommusikalske fenomener, som f.eks. en tilstand, en handling eller en gjenstand. Verkene ble gjerne vedlagt en tekst om hva som var handlingen i stykket var og hva det skulle beskrive.
Hector Berlioz (1803 - 69) komponerte bl.a. programmusikk. Han var en typisk romantiker, med sans for dramatikk og skandale. I hans femsatsige symfoni Symphonie fantastique med undertittelen Episoder fra en kunstners liv, har han lagt inn mye av sitt eget liv.
Berlioz, Liszt, Wagner, R. Strauss
Programsymfoni
Berlioz - Symfoni Fantastique (1830)
"Episoder fra en kunstners liv"
"Idée Fixe" - fast ide -- Ledemotiv
Symfoniske dikt
Frans Liszt (1811 - 86)
Johan Svendsen
Jean Sibelius - Finlandia
Smetana - Moldau
R. Strauss - Also Sprach Zaratustra
Nasjonalromantikken
Nasjonalromantikken var en variant av romantikken og oppstod for det meste i Norden og øst-Europa, for eksempel Norge, Finland, Tsjekkia og Russland.
Nasjonalromantikken kom ikke like tydelig fram i de større landene som Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, England etc. først og fremst fordi disse landene allerede var store og hadde hatt sin storhetstid med flere store komponister. Ønsket var å kaste lys over og framheve en nasjonalfølelse. I Norge var det på tide å få fram det som var norsk. Samtidig som Asbjørnsen og Moe dro rundt og samlet folkeeventyr, dro komponister og musikere og samlet folkemusikk. Ludvig M. Lindemann (1812 - 1887) og Edvard Grieg (1843 - 1907) var blant disse.
Trekk fra norsk folkemusikk:
Andre viktige sjangre: